De to grunnleggende formene for politisk respons på menneskeskapt klimaendring er skadebegrensning og tilpasning (Füssel og Klein, 2006; Stehr og von Storch, 2006).

Skadebegrensning har som formål å begrense klimaendringen ved å redusere utslippet av drivhusgasser og fremme såkalte karbonfangere.

Tilpasning forsøker hovedsakelig å minske de negative virkningene av klimaendring ved å få på plass en lang rekke retningslinjer og tiltak for det sårbare systemet, dvs. endre de menneskelige systemene som svar på faktisk eller forventet klimaendring (IPCC 2001b). Tilpasning omfatter også ofte retningslinjer og tiltak som skal gripe nye muligheter som kan ha oppstått som en følge av klimaendring. Mer informasjon om skadebegrensning og tilpasning samt de viktigste forskjellene mellom dem finnes i tabell 1.

Tabell 1. De viktigste forskjellene mellom klimatiltak innen henholdsvis tilpasning og skadebegrensning (Füssel og Klein, 2006)

 

Skadebegrensning av klimaendring

Tilpasning til klimaendring

Begunstigede systemer Alle systemer Utvalgte systemer
Virkningsskala Global Lokal til regional
Levetid Århundrer År til århundrer
Ledetid Tiår Øyeblikkelig til tiår
Effektivitet Sikker Generelt mindre sikker
Tilleggsfordeler Av og til For det meste
Forurenseren betaler Vanligvis ja Ikke nødvendigvis
Betalerfordeler Bare litt Nesten fullt
Overvåking Relativt lett Vanskeligere


Skadebegrensning

I tillegg til egenskapene ovenfor lider tiltak for skadebegrensning under noe som er kjent som «fangens dilemma». For å få til effektiv skadebegrensning må mange aktører på globalt nivå redusere utslippene. Dersom bare noen få reduserer utslippene, blir virkningen eller fordelene små. Det er også usikkerhet om hvor stor og rask reduksjon av drivhusgasser som trengs for å stanse økningen i temperaturen globalt. Det mest stringente av de seks stabiliserings scenariene vurdert av FNs klimapanel (IPCC) i den fjerde hovedrapporten krever en konsentrasjon på mellom 445 og 490 ppm av CO2-ekvivalenter i atmosfæren (IPCC, 2007b) for å begrense temperaturøkningen til 2°C. For å oppnå dette må utslippene av drivhusgasser nå en topp senest i 2015 og deretter avta dramatisk med 50 til 85 % sammenliknet med 2000-nivå før 2050. Selv om konsentrasjonen av drivhusgasser stabiliserer seg på et høyere nivå, er det fortsatt nødvendig med betydelig utslippsreduksjon.

Tilpasning

Burton et al. (2006) sammenstilte resultater fra flere lokale eksempelstudier om klimatilpasning og identifiserte ni lærdommer som var verdt å ta med seg:

• Tilpass deg nå,
• Tilpasning er utvikling,
• Tilpasning er for oss selv,
• Internasjonal økonomisk hjelp er nødvendig,
• Styrk institusjonene,
• Involver de som er utsatt,
• Bruk sektorbaserte tilnærminger,
• Øk informasjon, bevissthet og teknisk kunnskap, og
• Tilpasning er stedsbasert.

Flere av disse lærdommene er inkorporert i deltakerrammeverket for sårbarhetsvurdering som er brukt i BalticClimate-prosjektet.