De første to elementene i sårbarhet - eksponering og sensitivitet - er vanskelige å skille i et system (figur 1). De bestemmes av samhandlingen mellom systemegenskapene og innvirkningene fra klimastress (Smit og Wandel, 2006).

Eksponering representerer risikoene lokalsamfunnet står overfor, og hvor mye et system blir utsatt for stress. Alvorligheten i stress måles ofte ved:

• hvor mye (størrelse),
• hvor ofte (frekvens),
• hvor lenge (varighet), og
• hvor (utbredelse) en klimahendelse inntreffer.

Et system er aldri bare utsatt for klimastimuli, selv om det kan være enklere å se det slik når en analyserer. Tar du ikke hensyn til flere stressorer, risikerer du å undervurdere sårbarheten systematisk. Tar du med flere stressorer, mister du imidlertid analytisk slagkraft. Det kan finnes en balanse. Vi har sett at det i praktisk bruk er best å kartlegge de andre faktorene som skaper utfordringer og muligheter gjennom klimaendring. Denne kartleggingen utgjør et grunnlag for tolkingen og former sammenhengen sårbarheten må vurderes i. Mer fokuserte risikovurderinger kan så analyseres ut fra denne sammenhengen med flere stressorer.

Dobbel eller multippel eksponering analyserer hvordan ulike globale prosesser faktisk påvirker forhold og skaper handlingsfrihet på lokalt nivå (O’Brien og Leichenko, 2000).

Rammeverket tar hensyn til både virkningene av klimaendring og økonomisk globalisering. Ved hjelp av rammeverket identifiseres de mest relevante klimatiske og ikke-klimatiske stressorene. De sosioøkonomiske prosessene som utgjør de ikke-klimatiske stressorene, deles vanligvis inn i økonomiske, politiske, teknologiske og demografiske endringsprosesser.

 
Figur 1. Sårbarhet og dens komponenter (Australian Greenhouse Office, 2005)

Sensitivitets elementene handler om hvor mye stressorene faktisk modifiserer eller påvirker systemet som studeres. En sensitivitetsanalyse av sektorene eller områdene som berøres mest av klimaendring, gjennomføres som regel som en del av sårbarhetsvurderingen. Nylig er det blitt foreslått at økonomiske sektorer ikke alltid er det beste analytiske perspektivet når en analyserer sensitivitet.

Klimatilpassing er i bunn og grunn et spørsmål som går på tvers av flere sektorer, og variasjonen innenfor hver sektor er større enn på tvers av sektorene. I tråd med dette bør sensitivitet behandles direkte mot de «kritiske» forholdene så som bestemte sosiale og demografiske grupper eller områder. Studier har vist at det på denne måten oppnås mer utfyllende beskrivelser av hvordan klimavariasjon påvirker samfunnet i dag, og at du basert på disse beskrivelsene får et mer omfattende bilde av hvordan klimaendring kan påvirke samfunnet i framtiden. Det er også viktig å studere drivkreftene som påvirker sensitiviteten i lokalområdet. I Sverige for eksempel fører konsentrasjonen av befolkningen i noen få økonomiske sentra som for det meste befinner seg nær kysten, til økt sensitivitet for oversvømmelse. Dersom det ikke foretas en tilpassing, vil sårbarheten øke.

Det tredje elementet, tilpassingsevne, gir et bilde av evnen et system har til å tilpasse seg klimaendring for å moderere potensiell skade, dra nytte av muligheter, eller takle konsekvensene (IPCC, 2001b). Dette omfatter spørsmål om sosial kapital, styring og håndteringserfaring, dvs. rollen til institusjoner. Det finnes en ekstern og en intern tilnærming til tilpassingsevne (Smit og Wandel, 2006).

Den eksterne tilnærmingen forutsetter at tilpassingsevnen hovedsakelig kommer av faktorer som ligger utenfor systemets kontroll. Disse studiene sammenlikner ofte den relative tilpassingsevnen til land, regioner eller steder basert på statistisk analyse av en indeks med flere variabler.

Interne analyser derimot lages på mikronivå ved å se på hvordan ulike typer organisasjoner styrer klimatilpassingen og hvordan den sosiale læringen kan styrkes ut fra disse praktiske erfaringene. Manglende nasjonale lover og regler, den uklare ansvarsfordelingen, uvantheten med samarbeid på tvers av avdelinger og med ikke-offentlige interesseparter, utilstrekkelig kapasitet til å tolke analytisk materiale, samt for uformell, fragmentert og tilfeldig dokumentasjon av erfaring (Storbjörk, 2007; Glaas et al., 2010) er ting som er blitt identifisert som barrierer for en mulig klimatilpassing. BalticClimate-rammeverket kombinerer den eksterne og den interne tilnærmingen ved å systematisk se på tilpassingsevne fra begge disse sidene.